Kjønnsinkongruens?

Hva er kjønnsinkongruens?

Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at ens tildelte kjønn ved fødselen ikke er i samsvar med det kjønnet man selv opplever at man er. Personer med kjønnsinkongruens kalles ofte for «transpersoner». I PKI bruker vi disse begrepene synonymt.  Personer med kjønnsinkongruens kan identifisere seg som menn, kvinner eller ha en identitet som ikke tydelig passer inn i én av disse to kategoriene. Kjønnsinkongruens er en beskrivelse av en følelse, men det er også en diagnose. Dette skal vi se litt nærmere på under.

Gender incongruence is a persistent experience that one’s assigned gender at birth is not consistent with the gender one perceives to be. People with gender incongruence are often called «transpeople». In POGI we use these terms synonymously. People with gender incongruence may identify as men, women or have an identity that doesn’t fit into one of these two categories. Gender incongruence describes a feeling, but it is also the name of the diagnosis that is in most cases required to access care. We’ll examine this closer below.

Kjønnsinkongruens som diagnose (Gender incongruence as a diagnosis)

Kjønnsinkongruens som diagnose ble lansert i den nyeste versjonen av WHOs diagnosemanual ICD-11 (International Classification of Disease), og erstatter de gamle diagnosene som ble gitt samlebetegnelsen «kjønnsidentitetsforstyrrelser», diagnosene flyttes også til et nytt kapittel om seksuel helse. Kjønnsinkongruens inneholder tre diagnoser; én for ungdom og voksne, én for barn og én uspesifisert. Her skal vi se nærmere på diagnosen for ungdom og voksne.

Gender incongruence as a diagnosis was launched in the latest version of the international classification of disease (ICD-11) diagnostic manual, replacing the old diagnoses given collectively as «gender identity disorders». The diagnoses are also moved to a new chapter regarding conditions related to sexual health.
Gender incongruence containing three diagnoses; one for adolescents and adults, one for children and one unspecified. Here we will take a closer look at the diagnosis for adolescents and adults.

I ICD-11 er diagnosen beskrevet på følgende måte:
Kjønnsinkongruens i ungdom og voksne er karakterisert av en tydelig og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og deres tildelte kjønn ved fødselen, som ofte leder til et behov for å gjennomgå «transisjon» […] gjennom hormonell behandling, kirurgi eller andre helsetjenester for å få individets kropp til å samsvare, så mye som det er ønsket og i den grad det er mulig, med sitt opplevde kjønn. Oppførsel og preferanser som bryter med normer for kjønn er ikke alene basis for å sette diagnosen (1).

In ICD-11, the diagnosis is described as follows:
Gender Incongruence of Adolescence and Adulthood is characterised by a marked and persistent incongruence between an individual´s experienced gender and the assigned sex, which often leads to a desire to «transition» […] through hormonal treatment, surgery or other health care services to make the individual´s body align, as much as desired and to the extent possible, with the experienced gender. The diagnosis cannot be assigned prior the onset of puberty. Gender variant behaviour and preferences alone are not a basis for assigning the diagnosis. (1).
 

Diagnosemanualen er laget for helsepersonell, noe som kan føre til at det kan være vanskelig å forstå hva diagnosene faktisk innebærer dersom man ikke trening i lese helsefaglige tekster. Vi skal her forsøke å gå litt nærmere inn på hva denne diagnosen faktisk innebærer i praksis, ved å se på de enkelte delene hver for seg.

The diagnosis manual is designed for healthcare personnel, which can make it difficult to understand what the diagnoses actually entail if one does not practice reading health-related texts. Here we will try to explore what this diagnosis actually entails in practice, by looking at the individual parts separately.

«Kjønnsinkongruens i ungdom og voksne er karakterisert av en tydelig og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og deres tildelte kjønn ved fødselen»

«Gender Incongruence of Adolescence and Adulthood is characterised by a marked and persistent incongruence between an individual´s experienced gender and the assigned sex»

At noe er tydelig og vedvarende betyr at det varer lenge og oppleves som tydelig tilstede i livet til personen det gjelder. Et eksempel på at noe er tydelig tilstede kan være at man ofte tenker eller føler på ting relatert til manglende samsvar mellom tildelt og opplevd kjønn. Det er en opplevelse som er tydelig og merkbar og som varer over tid. Det betyr ikke at man må ha følt det hele livet eller at man alltid går å tenker på kjønn, men er der for å vise til at kjønnsinkongruens ikke bare er et innfall eller noe man kun føler i noen dager eller uker, men en opplevelse som strekker seg utover i tid og som er merkbart i livet til de som lever med det.

The fact that something is marked and persistent means that it lasts a long time and is perceived as clearly present in the life of the person in question. An example of the fact that something is clearly present may be that one often thinks or feels about things related to the mismatch between assigned and perceived gender. It is an experience that is clear and noticeable and lasts over time. This does not mean that you must have felt it all your life or that you always go to think about gender, but are there to show that gender incongruence is not only a whim or something one only feels for a few days or weeks, but an experience that extends beyond time and that is noticeable in the lives of those who live with it.

«som ofte leder til et ønske om å gjennomgå «transisjon» […] gjennom hormonell behandling, kirurgi eller andre helsetjenester for å få individets kropp til å samsvare, så mye som det er ønsket og i den grad det er mulig, med sitt opplevde kjønn.»

«which often leads to a desire to «transition» […] through hormonal treatment, surgery or other health care services to make the individual´s body align, as much as desired and to the extent possible, with the experienced gender.»

I dette avsnittet står det enkelt forklart at mange som har kjønnsinkongruens også har et ønske om å benytte seg av ulike helsetjenester for å få sin egen kropp til å samsvare bedre med det kjønnet de opplever seg selv som. Eksempler på dette kan være en transmann som ønsker seg testosteron for å få et mer maskulint utseende eller en ikke-binær person som ønsker seg hårfjerning med laser for å kunne fremstå mer androgyn. Legg dog merke til at personer med kjønnsinkongruens «ofte» ønsker seg kroppslige endringer. Det er dermed ikke slik at alle gjør dette, ei heller er det et krav for diagnosen.

In this section it is simply explained that many people who have gender incongruence also want to use different kinds of health care services to make their own body better match the gender they perceive themselves as. Examples of this include a trans man who wants testosterone to get a more masculine look or a non-binary person who wants laser hair removal in order to appear more androgynous. Note, however, that people with gender incongruous people «often» want bodily changes. It is thus not the case that everyone does, nor is it a requirement for the diagnosis.

«Oppførsel og preferanser som bryter med normer for kjønn er ikke alene basis for å sette diagnosen.»

«Gender variant behaviour and preferences alone are not a basis for assigning the diagnosis.»

Dette er egentlig ganske enkelt og betyr kun at denne diagnosen ikke kan settes basert på at noen bryter med kjønnsstereotypier. Det betyr for eksempel at en kvinne som kun har maskuline interesser og som liker å kle seg i «manneklær» ikke har kjønnsinkongruens så lenge hun opplever seg selv som en kvinne. Det er ikke hvordan du kler deg eller hvilke interesser du har som bestemmer om du har kjønnsinkongruens, men hvordan du selv opplever ditt kjønn.

This is really quite simple and only means that this diagnosis cannot be made based on whether someones behaviour or preference breaks with gender stereotypes. This means, for example, that a woman who has typically masculine interests and who prefers dressing in «mens clothing» would not have gender incongruence as long as she perceives herself as a woman. It is not how you dress or what hobbies you have that determines whether you have gender incongruence, but how you yourself experience your gender.

Hva er forskjellen på diagnosen “Transseksualisme” og “Kjønnsinkongruens”?

Kjønnsinkongruens er en diagnose som erstattet transseksualisme, og de andre kjønnsidentitetsforstyrrelsene, fra ICD-10. Diagnosene endret ikke bare navn, men fikk også et par viktige endringer i diagnosekriterier og plassering som er relevant for deg som er pasient eller nærstående.

Gender incongruence is a diagnosis that replaced transsexualism, and the other gender identity disorders, from ICD-10. The diagnoses not only changed names, but also received a couple of important changes in diagnosis criteria and placement that are relevant to you as a patient or close associate.

For det første er kjønnsinkongruens, i motsetning til transseksualisme, ikke klassifisert som en psykiatrisk lidelse. Årsaken til dette er at diagnosen ble flyttet fra kapittel om personlighet- og atferdsforstyrrelser hos voksne til et et nytt kapittel om “tilstander relatert til seksuell helse”. Dette betyr at det å oppleve manglende samsvar mellom tildelt og opplevd kjønn ikke lenger regnes som en psykiatrisk diagnose, men som en ikke-sykelig tilstand som noen ganger krever medisinsk behandling.

Firstly, gender incongruence, unlike transsexualism, is not classified as a psychiatric disorder. The reason for this is that the diagnosis was moved from chapter on personality and behavioral disorders in adults to a new chapter on «conditions related to sexual health». This means that experiencing a mismatch between assigned and perceived gender is no longer considered a psychiatric diagnosis, but as a non-morbid condition that sometimes requires medical treatment.

Det andre punktet hvor kjønnsinkongruens aller mest tydelig skiller seg fra transseksualisme er at den også inkluderer de som identifiserer seg som noe annet enn enten en mann eller en kvinne. Kjønnsinkongruens krever kun at en person har en vedvarende følelse av at deres opplevde kjønn ikke samsvarer med det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen. Dette betyr at ikke-binære kvalifiserer til diagnosen på lik linje med binære personer med kjønnsinkongruens.

The second point where the gender incongruousness is most clearly distinguished from transsexualism is that it also includes those who identify as anything other than either a man or a woman. Gender incongruous only requires that a person has a persistent feeling that their perceived gender does not match the gender they were assigned at birth. This means that non-binary qualifies for the diagnosis in the same way as binary people with gender incongruence.

(1)Originaltekst, ICD-11

Hvor vanlig er kjønnsinkongruens?

Hvor mange personer som er trans eller lever med kjønnsinkongruens er ikke mulig å gi et nøyaktig eller tydelig svar på. Det er få studier som har prøvd å kartlegge andelen personer med kjønnsinkongruens i samfunnet, og videre er det store problemer relatert til forskningen på feltet både fordi begrepet trans eller kjønnsinkongruens ofte brukes svært forskjellig og fordi de studiene som finnes i all hovedsak har basert seg på personer som er i kontakt med helsevesenet. På denne siden skal vi likevel forsøke å se på hva tall fra Norge og større internasjonale forskningsprosjekter kan fortelle oss om det mulige omfanget av personer med kjønnsinkongruens.

Kort oppsummering:

Siden 70-tallet og frem til i dag er det trolig rundt 0,03% av den norske befolkningen som har byttet juridisk kjønn.

Forskning fra mange ulike land viser at mellom 0,1% og 2,7% av befolkningen har en kjønnsidentitet som, noen ganger eller hele tiden, skiller seg fra det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen.

Estimatene for personer som ønsker seg eller har oppsøkt hormonell eller kirurgisk kjønnsbekreftende behandling estimeres til å være betydelig lavere, på mellom 0,001% til 0,3%. 

Dersom disse tallene også gjelder for Norge vil det si at det trolig er mellom 5300 og 140 000 personer i Norge som noen ganger eller hele tiden opplever kjønnsinkongruens, mens estimatene for de som ønsker kjønnsbekreftende behandling ligger på mellom 50 og 16 000 personer. Det er altså stor variasjon i estimatene. 

Har vi noen tall fra Norge?

Dessverre har vi svært lite informasjon om hvor mange i Norge som har kjønnsinkongruens, og den vi har er ikke representativ for gruppa som helhet. De beste tallene kommer trolig fra antallet personer som har byttet juridisk kjønn. Siden det ble mulig å endre juridisk kjønn for over 40 år siden og frem til i dag anslår skattedirektoratet at i underkant av 1700 personer har byttet eller søkt om å bytte juridisk kjønn. Av disse var det rundt 500 som byttet juridisk kjønn gjennom sterilisering (før 2016), mens rundt 1200 personer har endret juridisk kjønn etter at den nye loven om endring av juridisk kjønn trådte i kraft (BUFDIR, 2019; Helsedirektoratet, 2015).

Dette betyr at det kun er rundt 0,03% av den norske befolkningen som har endret juridisk kjønn. I følge Skattedirektoratet så er det siden 2016 vært slik at omtrentlig 57% endret fra kvinne til mann, mens 43 % endret fra mann til kvinne. Majoriteten av de som endrer juridisk kjønn er i 20-årene, og gjennomsnittsalderen ligger på 24. 

Samtidig er det viktig å påpeke at langt fra alle som har en annen kjønnsidentitet enn den de fikk tildelt ved fødselen har byttet juridisk kjønn eller ønsker å gjøre dette, og at dette særlig gjelder for de som er ikke-binære og/eller som velger å ikke gjennomgå kjønnsbekreftende behandling. Det vil heller ikke reflektere personer som av ulike grunner ikke ennå har begynt å leve som sitt opplevde kjønn. 

Ellers har vi lite tall som gir oss noe godt estimat på populasjonsnivå i Norge, og statistikken på antallet personer som har gjennomgått behandling i spesialisthelsetjenesten er lite representativt da en stor andel tar behandling utenfor den offentlige helsetjenesten eller blir nektet behandling. Også tall på ulike diagnoser relatert til kjønnsinkongruens er problematiske å bruke. I rapporten Rett til rett kjønn (2015) står det skrevet at det mellom 2008 og 2013 var 980 pasienter som ble registrert med en diagnose som var klassifisert under “kjønnsidentitetsforstyrrelser” enten i eller utenfor Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS). Rapporten beskriver imidlertid godt hvorfor disse tallene ikke bør brukes for å si noe om det faktiske antallet pasienter per år:

“Likevel er det ikke her tatt høyde for hvor mange pasienter som i løpet av et år registreres innenfor flere behandlingsnivåer. En kan dermed ikke legge sammen samtlige pasienttall og finne et totalanslag over forekomst per år.  Det er heller ikke mulig å finne et anslag over pasientantall ved å legge sammen pasienttall for flere år, da det er vanlig at pasienter registreres innen samme eller flere behandlingsnivåer flere år på rad.” (Helsedirektoratet, 2015, s. 156).

Hvor vanlig er kjønnsinkongruens?

Selv om det finnes lite tall og forskning fra Norge, finnes det internasjonal forskning som kan gi oss en pekepinn på hvor vanlig kjønnsinkongruens er. I dette avsnittet skal vi se litt på hva den nyeste forskningen sier om omfanget av personer som noen ganger eller hele tiden identifiserer seg som et annet kjønn enn det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen. Disse tallene er basert på personers selvrapporterte følelser rundt egen kjønnsidentitet, og handler ikke om verken sosial eller medisinsk transisjon.

I følge en grundig gjennomgang av forskning fra 2019 estimerte forskerne at antallet personer som identifiserer seg med et annet kjønn enn det de fikk tildelt lå mellom 0,1% og 2,7% (Goodman et al., 2019). En større populasjonsstudie fra Sverige ga lignende resultater (Åhs et al., 2018). Der ble respondentene stilt spørsmål rundt opplevd kjønn hvor de kunne rangere ulike påstander i forhold til hvor riktig de syns en påstand var for dem. I denne studien svarte 2.3% av respondentene at de vurderte påstanden “jeg føler meg som et annet kjønn” som “delvis eller noen ganger riktig”, “ganske riktig” eller “helt riktig”. Tilsvarende tall for påstanden “jeg ønsker å leve eller bli behandlet som noen av et annet kjønn” var 2,7%*. 

Dersom vi tilpasser disse estimatene til Norge vil det si at det kan være alt fra 5000 til 150 000 nordmenn som er trans eller har en eller annen grad av kjønnsinkongruens. Der er altså en stor variasjon i estimatene. 

*I denne studien er det imidlertid verdt å merke seg at spørsmålene kan tolkes på ulike måter og at det er uklart, for eksempel, hva noen mener når de sier at de “noen ganger” ønsker “å bli behandlet som et annet kjønn”. Dette kan være et uttrykk for kjønnsinkongruens ved at noen ønsker å leve i en annen sosial rolle enn den de ble tildelt, men kan også tolkes som et ønske om å bli behandlet på samme måte som noen av et annet kjønn i visse situasjoner av andre årsaker. Et eksempel på dette kunne vært noen som ønsket å “bli behandlet som en mann” når de var på et utested fordi de som kvinne ofte opplever uønsket seksuell oppmerksomhet i denne situasjonen.

Hvor mange ønsker kjønnsbekreftende behandling?

Dersom vi ser på hva forskningen sier om andelen personer som enten ønsker eller oppsøker kjønnsbekreftende behandling er tallene svært mye lavere. I den samme metastudien fra 2019 skriver forskerne at estimatene for personer som har oppsøkt eller ønsker seg kjønnsbekreftende medisinsk behandling ligger på mellom 0,001% til 0,3% av befolkningen (Goodman et al., 2019). På den svenske populasjonsstudien ble respondentene også spurt følgende spørsmål: “Jeg vil ha hormoner eller kirurgi for å være mer som noen av et annet kjønn”. Her svarte 0,5% at de vurderte påstanden som “delvis eller noen ganger riktig”, “ganske riktig” eller “helt riktig” (Åhs et al., 2018).

Omgjort til tilsvarende norske tall er dette et estimat som tilsvarer mellom 50 og 16 000 nordmenn som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Også her er det svært stor variasjon mellom tallene. 


Kilder

BUFDIR. (2019). Hvor mange er lhbtiq? Hentet 18. oktober 2019, fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet website: https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hvor_mange/

Goodman, M., Adams, N., Corneil, T., Kreukels, B., Motmans, J., & Coleman, E. (2019). Size and Distribution of Transgender and Gender Nonconforming Populations: A Narrative Review. Endocrinology and Metabolism Clinics, 48(2), 303–321. https://doi.org/10.1016/j.ecl.2019.01.001

Helsedirektoratet. (2015). Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. (Nr. IS-0496; s. 194). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d3a092a312624f8e88e63120bf886e1a/rapport_juridisk_kjonn_100415.pdf

Åhs, J. W., Dhejne, C., Magnusson, C., Dal, H., Lundin, A., Arver, S., … Kosidou, K. (2018). Proportion of adults in the general population of Stockholm County who want gender-affirming medical treatment. PLOS ONE, 13(10), e0204606. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0204606

Skrevet av Aleksander Sørlie
Sykepleier og tidligere fagansvarlig i PKI